Frøken Skeptisk slår til igjen – en selvransakelse

Jeg er skeptisk. Alltid vært slik, og det har en lei tendens til å gjenta seg, dessverre. Arv og miljø spiller nok også en rolle, ettersom jeg kommer fra en familie som også er en smule skeptisk, så dette har liksom kommet inn med morsmelken. I mange tilfeller kan det selvsagt være bra å være litt skeptisk, og ikke la seg umiddelbart rive med, naiv og blåst som en lodott i vinden, men dog… Noen ganger kunne jeg hatt godt av og ikke være så skeptisk. Det viser seg jo faktisk at ting jeg har vært STERK motstander av, kanskje ikke var så dumt likevel, når jeg bare fikk erfart det. Tror Mister M sitter og nikker så han blir støl i nakkemusklene nå, for er det en som har måttet leve med min litt over middels heftige skepsis, så er det han!

Og apropos Mister M – at han i det hele tatt kom inn i bildet er jo et under, med tanke på hvordan vi traff hverandre. På begynnelsen av 2000 tallet var det veldig populært og date folk via nettet. Flere av venninnene mine hadde prøvd ut dette, og synes det var spennende. Man traff jo mye rart, men innimellom var det blinkskudd! Jeg kunne ikke fatte at de drev med dette. Hva?? Nettdating??? Er dere riv, ruskende gale?? Dere aner jo ikke hvem som befinner seg på den andre pc-en, de kan utgi seg for å være noe de ikke er, og helt alvorlig talt jenter; er ikke det rå pinlig å treffe folk i virkeligheten som dere bare har snakket med via nettet!? Jeg var sjokkert. Jeg så for meg alle de rare folkene der ute, som sikkert utgav seg for å være treningsfantomer, Superman, handyman og i tillegg svært kjekk! Fantes de virkelig? Nei, dette hadde jeg ikke noen tro på… De som datet via nettet var sikkert en gjeng med galefranser, som løy både på utseende og alder, antageligvis psykopater hele gjengen som på ingen måte hadde rent mel i posen.

Men da tanken på dette hadde modnet et års tid, fikk jeg det plutselig for meg at jeg ville teste dette likevel. LITT nysgjerrig var jeg jo, tross alt. Jeg kastet meg uti det, og levde et meget hemmelighetsfullt liv et par måneder… ingen måtte jo vite hva jeg drev på med. Jeg kunne jo ikke fortelle til noen at jeg også hadde kastet meg på dating karusellen, og i tillegg synes at dette var litt spennende. Jeg hadde jo sagt hva jeg mente om dette til venninnene mine som drev med sine livsfarlige aktiviteter!

For å gjøre en lang historie kort; det var sånn jeg til slutt traff Mister M som jeg giftet meg med noe år senere. Skulle du sett!! Hvem hadde trodd det?? Jeg fikk selvsagt et alvorlig forklaringsproblem for venninnegjengen da jeg måtte innrømme at jeg hadde truffet ham via nettet. JEG som var anti nettdating så det holdt, hadde truffet den store kjærligheten VIA NETTET! Jeg fikk høre den mere enn en gang i bryllupstalene for å si det sånn!

Andre ting jeg har hatt et skeptisk forhold til er pulsklokke. Jeg har trent jevnt og trutt i mange år, og synes det er utrolig deilig å kunne holde seg i form, ettersom jeg har en stillesittende jobb, med rumpa på kontorstolen og trynet i pc-en store deler av dagen. Jeg MÅ røre på meg, hvis ikke får jeg «makk i ræven» som vi sier på godt bergensk. Etter hvert som årene har gått, har jeg fått større interesse for trening og en aktiv livsstil, og for en del år tilbake prøvde Mister M å si til meg at kanskje jeg ville ha glede av å bruke en pulsklokke for å sjekke framgangen og som loggføring og inspirasjon.

PULSKLOKKE??? Hva f….skulle jeg med en pulsklokke? Herregud, hva var vitsen med den?? Nei, vet du hva, det fikk da være måte på til dilldall man skulle styre med bare for å komme seg på trening. Bare tanken på å huske å ta på seg denne klokken og ikke minst styre med dette pulsbeltet i tillegg… Nei tusen takk du, jeg skal ikke ha noen pulsklokke!

Likevel ble denne tanken liggende i pannebrasken…hmmm… kanskje ikke så dumt likevel. Mister M nevnte det flere ganger, og anbefalte modeller som kunne passe for meg. Etter ca. et år var jeg villig til å ønske meg dette til jul, og fikk min første pulsklokke i 2004…

Og snakk om å bli hekta!! Hvem skulle trodd at denne lille dubbedingsen skulle være til så stor inspirasjon og glede? Plutselig fikk jeg full oversikt over hvor ofte jeg trente, hva jeg trente, hvor mange kcals jeg svidde av på hver økt, og hvor fort jeg løp etc.… Jeg ble selvfølgelig fullstendig hekta, og det ble flere pulsklokker, gitt… Nå er jeg på min 3 klokke, snart i ferd med å kjøpe min nr 4J Denne gangen uten at Mister M må overtale meg. Jeg er hekta og overbevist om at pulsklokke er tingen når man trener mye, det eneste minuset er at jeg blir aldeles RABIAT om jeg har glemt klokken hjemme, eller treningsbåndet eller pulsmåleren!! GRRRR! Da prøver jeg å tenke på at det faktisk fantes en tid da pulsklokke ikke var viktig, og prøver å puste med magen og roe ned nervene…

Et annet godt eksempel var da smarttelefonen gjorde sitt inntog. Jeg var storfornøyd med min lille Nokia mobiltelefon i fargen Champagne, omtrent like stor som en fyrstikkeske, som man kunne brette ut til dobbel størrelse når man snakket. Staselig, altså!! På den tiden brukte jeg mobilen kun til å ringe med og sende SMS, så det var jo for så vidt greit. Mister M prøvde å si at med en smart telefon kunne jeg gjøre så mye mer, lese mail på telefonen, laste inn diverse apper, høre musikk på telefonen via Spotify etc.

Eh, mail på telefonen?? Hva?? Jeg trenger da vitterlig ikke å lese mail på telefonen! (Jeg hadde riktig nok en litt annen jobb og et litt annet ansvarsområde den gangen skal sies til mitt eget forsvar!). Og hva f… er en APP? Helt sikkert noe ubrukelig fiksfakseri som jeg ikke har bruk for. Spotify?? Hva er det for noe? Jeg er da helt utmerket fornøyd med min store cd samling, og hadde ikke noe behov for å høre musikk på telefonen, nei!

Men verden gikk fremover, om jeg ville det eller ikke. Etterhvert viste det seg at min lille lekre Champagne fargede telefon ble mer og mer ubrukelig… behovene presset seg fram… plutselig hadde det vært fint å kunne lese email på telefonen, og det var ekstremt vanskelig med en skjermstørrelse like stor som en fyrstikkeske. Jeg hadde jo sett disse digre, skumle smart telefonene, og synes de så altfor stor ut, og med en skjerm jeg ikke forstod døyten av. Det var jo ikke ordentlige knapper på telefonen engang, bare en touchskjerm. SKUMMELT!! Så etter en laaang stund gikk jeg for en merkelig hybridutgave fra Nokia, som hverken var smart eller spesielt fancy. Så i 2011 ble jeg endelig overbevist, og måtte ta steget ut i Smartphone verden… og trenger jeg å nevne at så snart jeg ble vant til telefonen, var jeg hekta på den også?? ÅÅÅ, så kjekt, lese mail og vedlegg, bilder og Instagram, Dropbox, Facebook, nettbank på mobil, Spotify, You Tube, VG, Aftenposten, Dagbladet, og ikke minst YR, for en som er ualminnelig opptatt av væretJ Jeg må vel dessverre innrømme at jeg er en av dem som har trynet i mobilen SVÆRT mange ganger i løpet av et døgn, ja….Tenke seg til!

Ja, listen er lang over ting jeg har vært ekstremt skeptisk til opp igjennom årene, jeg nevner i fleng digital kamera (hva er vitsen med digitale bilder, jeg vil ha bilder jeg kan fremkalle selv og sette i album!), Blueray spiller (Herregud, nå har vi jo en stoooor filmsamling på DVD, det kan da ikke være nødvendig å skifte format en gang til vel??? Helt til jeg oppdaget at Blueray spillere faktisk hadde bedre bildekvalitet, og at man også kunne spille av DVD-er… ok, da var det greit), Facebook (HVA er det?? Sånt sted hvor man kan overvåke gamle eksaer, og sjekke hva de jeg gikk i barnehagen med driver med i dag?? BLÆH!!), og for ikke å glemme tynne dunjakker!! Hva kunne vel være mer udugelig enn disse slunkne dunjakkene som ble så populære?? Jeg fattet ikke vitsen, jeg kom jo til å fryse ræven av meg i de tynne leivene der. Helt til jeg selvsagt omsider prøvde en… Har for øvrig 4 av dem nå, til sommer, vinter, trening og tur, oh yes!!

Så siden jeg er over middels skeptisk, er jeg heldig som har en mann som har over middels lang lunte og tålmodighet og VET at å innarbeide nye ting og ideer hos meg TAR TID! Men han pleier jo å få rett da… det ER som oftest kjekke dingser og ideer han kommer med, det tar bare sin tid å overbevise meg om at dette er bra saker. Men lærer jeg?? NEIDA!! Jeg fortsetter det samme skeptiske kjøret til det motsatte er bevist. Stakkars mann….

Note to self; Bli LITT mindre skeptisk, og åpne opp for nye ting, det kan jo faktisk vise seg at det ER BRA, tross alt!! Enda en plan for 2016, året som skal endre meg radikalt som menneske og sjel…