Mandag fra helvete…

Jeg blir så lei av meg selv noen ganger. Alle mine feilvurderinger. Hvor mange ganger jeg lurer på om jeg skal gjøre sånn eller sånn, for så å velge og ikke gjøre noen av delene. Nei, det haster ikke, jeg kan gjøre det senere, en annen dag, en annen gang…

Natt til mandag… sover dårlig. Hjernen jobber på høygir. Et gjennomsnittsmenneske har 70 000 tanker i hodet i løpet av et døgn. For min del kjennes det som om jeg har 700 000 tanker i hodet samtidig, særlig om natten. Må prøve å finne av-knappen, stenge alle tankene ute. Nå må jeg prøve å sove! Sovner omsider og våkner dødstrøtt i trynet til en ny dag.

Vanlig travel morgen, må få barnet mitt på skolen og jeg selv skal på jobb. Kjører til skolen og leverer som vanlig, og kommer ned igjen på parkeringsplassen. Bilen er død. Død som en sild! Helvete!! Hva gjør jeg nå? Prøver og ikke å få panikk. Ringer Mister M og spør om råd. Han ankommer en halv time senere med startkabler. I mellomtiden prøver jeg å få veihjelp. Det tar minst et kvarter før jeg kommer igjennom. For sikkerhets skyld har jeg lite batteri på mobilen også.

Melder fra hva det gjelder og får beskjed om å vente, det kan ta opptil en time. Det er kaldt å stå og vente. Vurderer å dra opp på skolen, men jeg må jo nesten være i nærheten, siden mobilen er nesten tom for strøm, og de kan dukke opp når som helst. Venter og venter. Mister M ankommer med startkabler, men det hjelper ikke.  Han har flere triks i ermet, men det hjelper ikke det heller. Venter og venter. Det er dritkaldt å stå sånn og vente. Det har gått halvannen time siden jeg ringte. Prøver å ringe igjen for å høre hvor de blir av. Nye 15 minutters ventetid før jeg får svar. Mobilen er nesten død. Det er plutselig over 2 timers ventetid på veihjelp. Mister M har ikke tid til å vente mer, og jeg fryser ræven av meg.  Blir lovet at veihjelpen skal ringe meg opp igjen så snart han kan. Det går nye 20 minutter… kl 11 er han endelig der for å hjelpe meg, 2,5 time etter jeg ringte. Flaks i uflaksen at jeg ikke står midt ute på motorveien og lager krøll, i 20 minus…det kunne jo alltids vært verre, prøver jeg å si til meg selv.

En kjapp liten strømstart, og så er alt i orden. Jeg får beskjed om å kjøre bilen i en god halvtime, så den får ladet batteriet og blir ordentlig varm. Jeg kjører rundt på måfå, men ser at tanken snart er tom for diesel. Jeg må fylle, men tør nesten ikke å stoppe. Hva om jeg ikke får start igjen? Jeg MÅ uansett fylle diesel, og stanser på en bensinstasjon. Fyller tanken, og så… stopp igjen. Bilen er død som en sild, nok en gang. GRRRRRR!!

Jeg får hjelp av en på bensinstasjonen, han kommer også med kabler. Hjelper ikke, så han finner noen andre kabler. Og nå sier det PANG, både i min og hans bil. BEGGE bilene er døde som stein. HELVETE!!!

Jeg må nok en gang ringe til den såkalte veihjelpen, men denne gangen har jeg i det minste direkte mobilnummer til han, og jeg slipper unna med noen minutters ventetid. Han kommer og hjelper meg i gang nok en gang.

«Kanskje du trenger et nytt batteri», spør han på bensinstasjonen. Ja, kanskje det… bare jeg ikke også trenger en helt ny bil, etter det festlige smellet i sted!!!

Full i angst kreker jeg meg opp til bilverkstedet, med tårer i øynene og nervene utenpå. Tør ikke stoppe bilen en gang, lar den gå på tomgang, inntil jeg har forhørt meg om de kan se på bilen min med det samme. Jeg tåler ikke en tredje stopp i dag!!

På bilverkstedet er de veldig forståelsesfull og greie med et nervevrak av en dame som kommer inn døren. Jeg får kaffe og beskjed om å sitte ned og vente, dette skal de fikse. Nytt batteri blir hentet, montert og bilen sjekket. En sikring har også gått, ikke rart med tanke på smellet tidligere på dagen, men denne er også fikset nå. Det ble riktig nok halvannen time venting her også, men her fikk jeg i det minste vente innendørs.

Noen tusenlapper fattige tusler jeg ut i bilen igjen, med en tanke i hodet… Når jeg kommer på jobb, skal jeg endelig fullføre den tanken jeg har hatt liggende i et par år. Melde meg inn i NAF veihjelp.

Arbeidsdagen begynner ikke før langt ut på ettermiddagen. Har brukt hele dagen på å vente. Jeg kjenner at jeg er veldig dårlig på å vente, om det er på et fly, et tog, rørlegger, vareleveranser, veihjelp eller hva det måtte være. VM i venting er absolutt ikke noe for meg.

Og biler som ikke virker, er jeg allergisk mot! Får spasmer og angstanfall!! Håper det blir lenge til neste gang!!

Jaja, rolig nå – dette er jo tross alt bare ubetydelige i-landsproblemer. Det kunne helt sikkert vært verre…