Tid til overs i tidsklemmens tyranni…

Jeg er drittlei av ordet tidsklemma. Alle har et forhold til dette begrepet i dag, og for mange virker det som om dette er et trendy fenomen som vi alle bør og må forholde oss til. Er du ikke en del av tidsklemma, har du ikke et interessant liv. Alle har det så travelt at de ikke har tid til noen ting. Det er om å gjøre å ha mest mulig å gjøre, fylle opp avtalebøker og kalendere til det tyter utover alle årets dager, og man er opptatt til langt inn i neste år…

Å ha tid til noe, eller å ta seg tid til noe, avhenger av hvordan du prioriterer. Tid er ikke noe du får, men noe du tar. Alle har like mye tid til disposisjon. Alle har like mange dager, timer og minutter til rådighet, det kommer bare an på hvordan man velger å bruke tiden, og hva som er viktig for akkurat deg.

Når folk spør meg hvor ofte jeg trener, lar jeg helst være å svare, fordi jeg vet at svaret ofte irriterer andre. Det samme gjelder for hvordan jeg klarer å ha det ryddig hjemme. Men det er fordi jeg prioriterer tid til akkurat disse tingene, fordi det føles bra for meg. Trening gir meg overskudd og energi i en ellers stillesittende hverdag på jobben, og rot trives jeg veldig dårlig i, ergo bruker jeg en del tid på akkurat dette.

Ordet tid er også noe man skylder på når det er noe man ikke kan eller vil. Det er veldig lett å si «Nei – det har jeg ikke tid til», mens man egentlig mener – «Nei, det har jeg ikke lyst til» Kanskje på tide å være ærlig å si mer ja til det man har lyst til og nei til det man ikke har lyst til?

Hvordan går det på jobben? Joda, driiiit travelt, har så mye å gjøre at jeg drukner i arbeid, utrolig travelt, altså! Hvordan går det hjemme da? Det går i ett der også! Skal ditt og datt og sånn og sånn og alle helgene er opptatt herfra til langt etter sommerferien… herregud, hvorfor har det blitt sånn?

Har du noen gang hørt noen si at de har lite å gjøre på jobb? Eller å tørre å innrømme at de ikke har noen planer de neste 3-4 helgene? Antageligvis ikke, fordi det er trendy å være travel. Alle skal være mest mulig busy, det virker som om livskvaliteten vår avhenger av hvor mye vi skal fremover, både på jobb og privat, og er ikke kalenderen full begge steder, da lever du et nitrist liv.

Det som er nitrist, er at det er blitt sånn. Jeg kjenner at for min del begynner jeg å bli klar for å hoppe av tidskarusellen. Jeg er drittlei av å planlegge alt herfra til evigheten. Det som før gav meg en følelse av lykke og livskvalitet, begynner nå å stå framfor meg som en meningsløs røre av ting vi bare skal gjennomføre for å ha en overfylt kalender.

Skal vi treffes snart, finne på noe en dag? Nja – jeg må bare sjekke kalenderen… nei, den helgen skal jeg ditt, den helgen skal jeg datt, og så skjer det sånn og sånn og jeg skal hit og dit, men kanskje vi klarer et lite treff før sommerferien? Kjenner du deg igjen? Er det gøy å ha det så travelt? Så opptatt at man har planlagt store deler av året og aldri kan ta noe på sparket? Å vite nøyaktig hva som skal skje de neste 4-5mnd?

Jeg har selv vært, og er, en slave av planlegging og kalenderfylling, og har derfor blitt svært lite impulsiv i mitt voksne liv. Jeg liker å vite hva som skal skje fremover, men i det siste har jeg fått meg en aldri så liten åpenbaring: HERREGUD SÅ DRIT KJEDELIG DET ER!! Det er på tide å bryte ut av kalenderens klamme hånd og puste fritt, ha tid til overs og blanke dager i kalenderen! Tid til å gjøre ingenting!  Tid til å kunne ta noe på sparket for en gang skyld, gjøre noe som ikke var planlagt.  Bruke mer av tiden min på noen som faktisk setter pris på det, og med stolthet kunne si: Denne helgen skal jeg ingen verdens ting!

Hva vil du bruke tiden din på?