Stakkers enebarn

Har du bare ett barn? Har du kun henne? Går det an å ta et valg på å bare ha et barn?? Er det mulig?? VIL du ikke ha flere barn? Blir det ikke trist og ensomt for henne å vokse opp uten søsken? Jøss … de ser på med vantro i blikket og lurer på om det er noe fundamentalt galt med meg.

Jeg har alltid visst at jeg er litt rar, men at det er så utopisk merkelig å velge å få ETT barn, det er jeg ikke helt med på.

Etter å ha lest en artikkel jeg fant på Facebook som traff meg veldig om temaet, samt et blogginnlegg fra samme dame, følte jeg veldig for å si min mening.

http://www.mammanett.no/barn/er-det-synd-pa-enebarn

http://m.offshorefrue.blogg.no/1457811582_kjre_mamma_hvem_er_du.html

Det er ganske fascinerende hva vi blander oss opp i når det gjelder andres valg, helt uten rett, vil jeg si. Vi har sterke meninger om andres valg av livsstil, jobbvalg, hvordan man ser ut, hva man velger å bruke tid på, og ikke minst hvor mange barn man velger å få.  Om man velger å ikke få barn, eller å få ett barn eller 4, burde være opp til hver enkelt, og egentlig ikke noe andre har noe med å gjøre. Slike valg er personlige, og andre kjenner jo ikke alltid grunnen til hvorfor man velger som man gjør.

Noen kan ikke få barn, noen ønsker ikke å få barn, og andre ønsker seg en hel flokk. Det må da vel for pokker være opp til hver enkelt hva man velger, uten at man skal bli stemplet som en egoistisk jævel av den grunn. Men likevel er det liksom helt naturlig å kommentere og spørre om hvorfor man bare har ett barn. Hvorfor er det så selvfølgelig? For andre veien bør man liksom holde kjeft. Eller har du ofte hørt noen kommentere: «Jøss, her dere virkelig 4 barn?? Er ikke det jævlig stress? Oi, her er det bare å pakke sammen voksenlivet for de neste 20 åra minst, og dø av stress i mellomtiden!!»

I store deler av mitt liv var barn aldri noe tema. Da jeg var i 20 årene stod ikke det å få barn øverst på ønskelisten.  Jeg så aldri for meg selv som mor, og drømte heller aldri om en hel ungeflokk hvor jeg opptrådte som selveste Maria Von Trapp.  Og et vesentlig moment til; det tok det sin tid å finne en som kunne være aktuell kandidat som far! Da jeg begynte å nærme meg 30 årene, var jeg akkurat like uklar for å få barn som i 20 årene, men nå var det jo mange som minnet meg på at klokkene begynte å tikke. «Du må ikke vente for lenge, det blir mer og mer vanskelig å bli gravid jo lengre man venter» Gud for et mas, kan man ikke få bestemme sånt selv??

Et stykke inn i 30 årene, begynte det å poppe ut rundt meg. Den ene etter den andre ble gravid. Forventningene lå i luften. Da jeg nærmet meg 33, tok jeg et valg. Selv om jeg følte meg akkurat like uklar som før, bestemte jeg meg for at tiden var inne. Det måtte skje snart, kunne jo ikke bli oldis mamma heller!  Og vips, var der et lite frø på vei. Og ja – jeg var selvfølgelig takknemlig for at det gikk så fort og kjapt til tross for mine 33 år – jeg vet jo at mange strever livet av seg for å få det til.

Barnet kom og en helt ny tilværelse begynte. Allerede på barselavdelingen fikk jeg gode tips om hvordan man allerede nå kunne legge grunnlaget for barn nummer 2. Seriøst?? Skal vi ikke konsentrere oss om den som allerede har kommet først, tenkte jeg, mens det rev og slet i keisersnittet og jeg følte meg bokstavelig talt som en sløyet fisk. Noen måneder senere fikk jeg også spørsmål fra helsesøster om jeg kanskje så smått var begynt å planlegge nr 2. NEI!  Det var ikke akkurat nummer 2 jeg gikk og tenkte på, når livet var snudd opp ned i ammetåka. I løpet av de første årene, det var tydeligvis none lunde akseptert å vente litt før man begynte på ny runde. Men så begynte spørsmålene å komme.  Skal dere ikke ha en til? Hæ?? Gir du bort barnevognen og babyutstyret?? Hvorfor det? Skal hun ikke få søsken, stakkers??  Blir det ikke veldig trist og ensomt for henne å ikke ha søsken? Du har jo selv flere søsken? Vil dere ikke ha en til?

Nei, vi ville ikke det.  Vi fikk ett barn, som er frisk og fin, og det er vi glade for. Jeg var 34 det året hun kom, og måtte skynde meg veldig om jeg skulle ha en til for ikke å bli for gammel. Det ville jeg ikke, dermed ble det med en. Jeg ville nyte tiden med den lille, fremfor å kaste meg i gang med nummer to og bli den stressete Tårnfrid jeg fort var redd jeg kunne blitt.  Hun er nå blitt 8 år, og lever i beste velgående, tro det eller ei, uten søsken. Til gjengjeld har hun en halvsøster, dobbelt sett med besteforeldre, 3 fettere, 12 kusiner, en haug med tanter og onkler, så jeg tror hun klarer seg. Hun har venner og kompiser og trives og lever som de fleste andre barn. Så selv uten småsøsken tror jeg hun kommer til å utvikle seg helt normalt, uten å bli et sosialt utskudd.

Heldigvis er vi flere i min vennegjeng som «bare har ett barn». Her er også flere som ikke har barn, og noen som har mange barn, så i denne gjengen har dette aldri vært et betent tema, og det er jeg glad for. Men likevel har jeg fått mange kommentarer og hint fra andre hold opp igjennom årene. Alle har sikkert ikke vært negativt ladet, men når det blir mer fokus på hvorvidt det er viktigere å få flere søsken, kontra hvordan hun faktisk har det, så begynner man jo å lure. Hadde jeg for eksempel svart at vi ikke kunne få flere barn, hadde alt vært helt greit og legalt og forstått og akseptert. Men at man derimot har valgt det sånn, har tydeligvis vært uforståelig for mange.

Men egentlig bryr jeg meg ikke så mye lengre. «Hva andre mener om deg, har du ikke noe med» har en klok gammel dame sagt en gang. Den setningen tenker jeg ofte på, og da betyr ikke hva andre tenker og tror så mye i det store og hele …