Mitt livs lengste togreise – på loffen gjennom Vietnam

 

Enda ved godt mot, FØR togturen vel og merke. På stasjonen i Phan Thiet

Enda ved godt mot, FØR togturen vel og merke. På stasjonen i Phan Thiet

På vår rundreise i Vietnam og Laos i sommer, skulle vi ta et av strekkene med tog, for å få sett litt av landet, og ikke minst, sosialisere oss med lokalbefolkningen og leke backpackere. Turen gikk fra Muong Man (Phan Tiet/Mui Ne) til Da Nang – ikke mindre enn 16 timer med tog. Jeg lurte lenge på om jeg virkelig utsette meg for dette, med min tålmodighet er sånne langtekkelige strekk en prøvelse. Men vi tok sjansen, og la ut på vår livs lengste togreise… Ettersom vi var litt trege med å bestille billetter, fikk vi ikke plass i samme vogn, så vi ble lett spredt i 3 kabiner med 4 små senger i hver. Jeg delte kabin med svigerinne Eline, og en mann som så ut som om han jobbet i Hæren, samt hans kone, en gammel dame som sov stort sett hele tiden. Tenk å ha et sånt sovehjerte!! Vi befant oss i vogn 12, helt bakerst i toget, og hadde fått senger i 2. egt – dvs noen små brisker nærmest limt fast i taket. Her var det om og gjøre å ikke få klaustrofobi! Standarden på toget var ikke helt sånn jeg hadde sett på nettsidene til Vietnam Railways. Vognene var gamle og slitt, små og trange for oss vestlige, og smekk fulle! Det var folk alle veier, alle kabiner (som i utgangspunktet var beregnet for 4 personer) var overfylte, og folk lå over alt. Men om jeg synes standarden var litt skral der bak, ble den langt verre lengre framme.  Jeg gikk fremover i toget, og jo lengre frem jeg kom, jo varmere ble det. Ved vogn 6 var det slutt på kabinene, her kom soft seatene, men det var fremdeles aircondition. Ved vogn 3 var det slutt på soft seatene, og alt som het komfort –  her kom de harde trebenkene og ingen luft…Det var folk alle veier, de sov på gulvene og over alt hvor der var en bitteliten ledig flekk. Aircondition og vinduer tok slutt i vogn 2. Vogn 1 så mer ut som en kuvong, med gitter som vindu og naturlig luftig, mao varmt og fuktig. Luktene gjennom toget var mildt sagt variable. Her luktet det en salig blanding av parfyme, nudler, popcorn, mat, stram urinlukt, sigarett røyk, pigg frukt, svette og dårlig ånde. Toalettene var ganske utrivelige. Jeg ble faktisk positivt overrasket over at det ikke bare var et hull i gulvet, men alt fløt og ble ganske møkkete etter noen timer.

 

 

Jeg drømte om en restaurantvogn a la denne...

Jeg drømte om en restaurantvogn a la denne…

Matmessig var vi dårlig forberedt, la jeg merke til. Etter en tur igjennom toget skjønte jeg at vi hadde bommet på dette med maten. Alle hadde med seg medbrakt mat i lass og børe. Matbokser a la sånne de har i India kom fram i de ulike kabinene.  Her ble store mengder med ferske vårruller, nudler, stekt ris og frukt i alle fasonger konsumert hele tiden. Folk spiste alle veier, på gulvet, inne i små skap der de måtte finne en ledig flekk, i gangen, i sengen og gud vet hvor. For oss som ikke hadde mat med, begynte jeg å lure på om det gikk an å kjøpe noe å spise på dette toget. Vi fikk beskjed om at det skulle være en restaurantvogn i toget. Etter å ha kravlet meg gjennom toget, så jeg endelig restaurantvognen. Hurra, vi er reddet, tenkte jeg, og så for meg en fin spisevogn a la Orient Expressen. Forventningsfull gikk jeg inn og satt meg for å bestille noe drikke og studere menyen. Men restaurantvognen lignet ikke det spor på OrientExpressen. Her stinket det røyk og svette, og etter å ha sett togpersonalets hygiene, ble jeg skeptisk. Kokken satt i vognen med sneipen i munnen og kuttet kyllingkjøtt som han slang i en stor balje. Lengre inne på «kjøkkenet», kokte de store mengder ris som de øste over i store plastspann.  Den ene servitøren fant fram noen tallerkener og noen serverings skåler i plast som hun tørket av med en serviett, uvisst om de var vasket først….Senere ble disse plastbøttene med mat drasset gjennom hele toget, til salgs for de som vil ha. Jeg var pyse,  og tok ikke sjansen. Tanken på mageproblemer  på dette toget var så lite fristende at jeg gikk ut igjen fra spisevognen. Nøyde meg med en varm øl og en boks med nudler a la Mr Lee, og vurderte lenge om jeg turte å benytte meg av varmtvannskranen i gangen som påstod at det var kokt vann på kranen….

 

 

 

Smale ganger i toget. Her fikk vi ikke plass til en koffert i bredden en gang

Smale ganger i toget. Her fikk vi ikke plass til en koffert i bredden en gang

Mister M lekte muslim og tok en 16 timers faste på strak arm. Noen ganger misunner jeg hans evne til å skru av verden når det måtte passe, og bare ligge til lading. Selv var jeg rastløs og sulten, klarte ikke helt å konsentrere meg om boken jeg hadde med. Det var drøye 6 timer igjen av turen….Hvordan skulle jeg få tiden til å gå? Hva var det jeg hadde tatt med de andre på?? I forhold til de siste 6 dagers luksus på resorten vi bodde på i Mui Ne, var dette en ganske heftig kontrast. Det var ikke ett eneste vestlig menneske på toget bortsett fra oss 6. Min datter på 8 kjedet seg en smule for å si det sånn. Her var det ikke noe TV, ingenting som het Wifi og nettbrett, eller andre moderne bekvemmeligheter. Ikke så lett å leke med de andre barna heller, da hun ikke skjønte noe av hva de sa. Hun lå for det meste og leste en bok, spilte kort, og underholdt seg selv slik vi måtte gjøre i gamledager, og det hadde hun jo forsåvidt ikke vondt av. Syntes egentlig at det var helt greit at hun så hvor annerledes livet kan være for folk, i forhold til hva hun var vant med.

Det begynte å mørkne utenfor, det var ikke lengre mulig å se noe ut igjennom vinduene. Skjønt, den store utsikten jeg hadde regnet med fra togvinduet uteble egentlig på hele turen. Skulle man ligge i sengen og se ut, endte man opp med hyperknekk i rygg og nakke, ettersom vinduene var lavere plassert enn våre senger i 2 egt. Det ble kveld og etterhvert natt. Jeg måtte prøve å få meg noen timers søvn. Alle som kjenner meg vet hvilket forhold jeg har til lys, lyd og temperatur når jeg skal sove, så jeg regnet ikke med å dra over ett sekund. Her skranglet toget høylytt framover, aircondition var enten på full iskald guffe, eller helt av i perioder, og da ble det dritvarmt. Utenfor døren vår stod det en fyr og røykte til stadighet, og døren på kabinen gikk opp og igjen til stadighet. Utrolig nok klarte jeg å slumre ett par timer, og omsider nærmet vi oss Da Nang. Vi lagde et salig leven da vi skulle prøve å gå stille ut av kabinene. Med de uendelig store koffertene våre, som var blytunge i tillegg, ble det en alt annet en stille sorti da vi nærmet oss togstasjonen. Men der var vi omsider på plass i Da Nang/HoiAn – endelig!!

 

Linnea begynner å bli lei av togturen...

Linnea begynner å bli lei av togturen…

Kl 0400 hadde vi endelig sjekket inn på hotellet. Vi fikk en stor suite med god plass, og et kjempestort bad. Ah, så deilig! Jeg tok meg en kjapp dusj og hoppet til sengs – endelig kunne jeg sove i en ordentlig seng! Jeg er dårlig på å være backpacker merket jeg. Jeg foretrekker nok behagelige hotellrom og flyreiser framfor trange og lange togreiser, men nå som turen var over, så måtte jeg jo innrømme at det var litt eksotisk og artig å ha gjort det likevel. Like før jeg sovnet oppdaget jeg store hakekors i treutskjæringene på hotellrommet. Hva i ALLE dager??  Jaja, det får vi sjekke nærmere i morgen, nå ville jeg bare sove zzzzzz….