Når 3 millioner kinesere og 6 nordmenn skal snorkle i Vietnam…

Etter vår tur til Vietnam og Laos i sommer, hadde jeg flere blogginnlegg på gang om mine betraktninger på kinesisk turisme. Men i fare for å virke vel grinete, bestemte jeg meg for å ikke publisere alle. Men så dukket dette korrespondansebrevet fra Urix opp https://www.nrk.no/urix/korrespondentbrevet_-et-sporsmal-om-dannelse-1.13211004, og da tenkte jeg at jeg er visst ikke alene om disse betraktningene, så derfor kommer det en historie til:)) I dette tilfellet var det vår kinesiske guide som tok kaka!

Da vi var i Vietnam i sommer, hadde vi et ønske om å dra på en snorkletur. Cham Islands var stedet for dykking, så her var det bare å booke seg en tur. Vanligvis pleier vi å ordne private arrangementer, med egen båt og egen guide, men i dette tilfellet viste det seg å være litt vanskelig, så vi slo til på denne utflukten anbefalt av hotellet- sikkert helt greit tenkte vi. Jeg burde jo hatt utflukten til «The Beach» ved PhiPhi Island i bakhodet, hvor vi ikke så stranden for bare båter og turister, men det er utrolig hva man fortrenger på et år eller to.

Uansett – vi booker tur og står klar i resepsjonen og venter på å bli hentet. Tiden går, og det kommer selvsagt ingen og henter oss. Jeg gir beskjed i resepsjonen om at vi har ventet en halv time allerede, da resepsjonisten noe stresset setter oss inn i en drosje og sier at guiden venter ved havnen. Vi ankommer havnen 5 minutter senere, og det dukker opp en liten kinesisk gutt og spør oss hva vi heter. Han rabler navnet vårt ned på en håndskreven liste full i uforståelige tegn og navn, og ber oss om å vente. Den ene båten etter den andre blir fylt med forventningsfulle kinesere som skal på båttur – og vi har tydeligvis kommet på rett sted. Scuba Diving cruises står det på noen av båtene – phuw – vi er i allefall på riktig havn:) Vi venter tålmodig på den lille kineserfyren som utgir seg for å være guiden vår skal gi oss klarsignal om å gå ombord i en av båtene.

Etter mye venting i en svært uoversiktlig kø, er det endelig vår tur. Hei – vent litt – skal vi ombord i den lille båten der?? Her er det hverken soldekk, dykkerutstyr eller så mye som en badebukse å se. Ser ikke så mye som en redningsvest engang, jeg. Klok av skade fra tidligere turer har vi selvsagt med eget utstyr, snorkler, masker og svømmeføtter. Etter å ha trøkket ørten kinesere og oss ned i en liten speedbåt, føler jeg meg med ett som en flyktning på Middelhavet. Herregud, la oss håpe båten ikke synker. Straks etter setter båten avgårde i et salig tempo, og kinesergutten prøver å si noen ord om hva vi kan oppleve og hvor. Ulempen er at alt blir sagt på kinesisk. Vi spør ham om han kan gjenta det han har sagt på engelsk, men vi skjønner ganske fort at hans engelsk kunnskaper er skrekkelig dårlig, og vi skjønner vel sånn ca 10% av det han prøver å si. Jeg ser rundt meg på de andre ombord, og for å være helt ærlig ser det ikke ut som om noen av disse skal på badetur. Ingen badedrakter i sikte, for å si det sånn. Hmmm….håper vi er på rett båt, tenkte jeg.

En halv times båttur senere, begynner vi å nærme oss det som jeg tror er Cham Island. Men jeg kan ikke se noen som dykker eller snorkler her. Vi går av båten, og skjønner at vi skal følge guiden innover øya. Hvorfor skal vi gå innover øya, når vi er her for å bade og snorkle, mon tro?? Vel, siden det er dårlig med engelsk informasjon, er det bare å labbe avgårde bak guiden. ÅÅÅ, gud som jeg hater sånne saueflokkturer, med guiden i front med flagget sitt, og en haug mer eller mindre interesserte kinesere etter. Hva f…skal vi INNOVER på denne brunsvidde øya etter?? Det er grisevarmt, og det eneste vi har lyst til er å komme oss i sjøen.

Etter noen minutter strømmer kineserne inn på øyas maritime museum. Museet består av et rom med mer eller mindre ugjenkjennelige fiskearter på sprit. Det kunne faktisk ikke interessere meg mindre, og plassen tatt i betraktning, går jeg ut igjen etter mindre enn 2 minutter. I varmen venter vi på at resten av gjengen skal bli ferdig, så vi kan komme oss i sjøen. Jeg ser meg om, og oppdager et tempel lengre inne på øya. Ikke si at vi skal opp dit også, før vi skal bade…Å joda, guiden trasker entusiastisk foran flokken med flagget sitt, og baner vei for 3 millioner kinesere og et knippe dritsure nordmenn som labber innover øya til tempelet. Ok; been there, done that, kan vi nå komme til saken?? Jeg blir så irritert at jeg prøver å spørre guiden om NÅR vi skal snorkle, eller om han har satt oss på feil båt. «Swim? Soon, soon!» sier guiden, og tørker svetten av pannen, og jeg lurer bare på hvorfor mannen er kledt i 3 lag fra topp til tå i 35 graders varme.

Etter å ha besøkt tempelet, vandret gjennom hele den lille landsbyen på øya, er vi omsider nede på havnen igjen, og venter på båtene. Hvis den ikke kommer rimelig kjapt, slenger jeg meg i sjøen – jeg er svett og LEI!! Båtene ankommer, og jeg aner et håp om at det vi egentlig kom på denne turen for, nærmer seg litt mer. Kineserne tramper seg inn på båten. Ny båttur, og vi nærmer oss nå en fin strand. Jippi!! Endelig bading og snorkling tenkte jeg. Men dengang ei – dette var kun stopp for de som ville skifte til badetøy…og når 3 millioner kinesere skal skifte, tar det sin tid, så der gikk det jammen en halvtime til. GRRRRR!! Ungene har gitt opp, og det er nummeret før de voksne gjør det samme. Etter nok an halvtime i båten skal vi endelig dykke og bade. Vi slenger oss ut i sjøen og på med maskene. Det er nydelig i sjøen, selv om det ikke er så mye å se på ved første øyekast. Men etterhvert dukker det opp både fine koraller, blekkspruter, en del fisker og….på overflaten, 3 millioner kinesere i flytevester!

Etter en time i sjøen er det stopp, og de ansatte på båten gauler og fløyter på oss for å få oss opp av vannet og inn til en ny øy. Her skal vi spise lunsj, og selv om vi ikke skjønner døyten av hva guiden prøver å fortelle oss, tar vi sjansen på at lunsjen er inkludert og drikken må betales utenom. Samme det , bare gi meg en kald øl – NÅ!! Lunsjen inntaes på kinesisk vis, god mat, men et støy og grisenivå av en annen verden. Da vi forlater lunsjplassen ser det ut som en grisebinge på alle bord!

Mye styr for 1 liten time med snorkling…kan dette kalles en snorkeltur? Skal vi betale for dette?? Til tross for guidens manglende engelskkunnskaper, skjønner han at vi ikke er fornøyd, og begynner å bli stresset for at vi ikke vil betale. I tillegg skal han selvsagt ha mye mer for turen enn det som var avtalt pris med hotellet, og vi kjenner at begeret begynner å renne over. Turen nærmer seg slutten, og vi vil bare tilbake til hotellet og vet betale for turen til hotellet.  Da vi kommer i land, gidder vi rett og slett ikke mer venting, så vi hiver oss i en taxi tilbake til hotellet. Og hva skjer?? Kineser guiden hiver seg inn i taxien vår, ganske hysterisk fordi vi ikke har betalt enda. Resten av gruppen forlater han bare på brygga, og de ser ut som en haug med kinesiske spørsmålstegn alle sammen, i det guiden forsvinner inn i vår taxi…Vel fremme på hotellet overlater jeg forhandlingene om pris til Mister M, Mister B, guiden og resepsjonen. Jeg gidder ikke mer. Jeg vil ikke se guiden mer, og jeg forbanner meg på at jeg ALDRI noen sinne skal på en sånn saueflokktur igjen…EVER!!

En halv time senere slanger jeg med rundt bassenget og prøver å få ned blodtrykket. Fra resepsjonen kommer en svært ydmyk resepsjonist og beklager opp og ned og i mente vår dårlige turopplevelse, lite serviceinnstilte guide og gale priser. De har ordnet opp med guiden, og vi har betalt vår andel. Vi er enige, og jeg vil bare glemme hele greia. Jeg hadde mine bange anelser om dette på forhånd, men håpet på det beste. Det ble langt i fra det beste, men aldri så galt at det ikke ble et blogginnlegg av det:))