Ny pus i hus – snaaaart:))

Jeg elsker katter. Har alltid vært veldig glad i kattedyr, og hatt en del katter opp igjennom årene. Det begynte med en hvit perser katt i barndomshjemmet som vi hadde i over 10 år. Deretter ble det opptil 3 vanlige huskatter da jeg bodde på Geilo. Etter det fikk jeg gleden av å dele hjem med en skogkatt en periode, og etter det har kattedillen falt på Bengal rasen. Egentlig var denne rasen et kompromiss mellom Mister M og meg. Jeg ønsket meg mest en langhåret Ragdoll eller Maine Coon, mens Mister M egentlig ville ha hund. Men hund kunne vi ikke ha av praktiske hensyn, så da ble det en Bengal. Siden Mister M ikke fikk hund, skulle han ha den tøffeste katterasen som så ut som en leopard – ikke en sånn langhåret lodott…En bengal er en blanding av villtlevende leopardkatt krysset med egyptisk mau eller lignende.

De siste 10 årene har vi hatt glede av å ha Sfinx som en del av familien. En flott katt som har gitt oss mye glede opp igjennom årene. Først som en heller vill i nikkersen kattunge som holdt på å rasere huset da vi i begynnelsen gjorde et forsøk på å ha ham som innekatt. Det måtte vi gi opp ganske kjapt. Vaser, interiør, julepynt, gardiner og ikke minst sofaen fikk gjennomgå relativt heftig, så det nyttet ikke å holde ham inne. Selv om vi bodde midt i byn, måtte vi la ham slippe ut litt, hvis jeg hadde håp om å holde interiøret i orden. Vi var selvsagt veldig redde og nervøse for at han skulle stikke av eller bli påkjørt av en bil, men denne katten skulle det vise seg hadde virkelig 9 liv, så det gikk greit. Vi kom kjapt i rutine med dette å være ute, og etter at vi fikk kattedør, og den kunne gå inn og ut som den ville, ble det raskt full jungelharmoni i heimen, og Sfinx kunne styre alt selv. Sfinx var veldig sosial. Han snakket masse. Han fulgte meg rundt i huset, særlig ute på kjøkkenet. Dersom han lå og sov i treet sitt (han hadde faktisk et ekte eiketre i stua), og jeg var ute på kjøkkenet og tok i en teskje og et fat, for han som en pil til kjøkkenet for å få en godbit, uansett hvor langt inn i søvnen han var. Han var også min faste følgesvenn på badet hver morgen. Han satt på vasken og fulgte med da jeg stelte meg, og gav kjapt beskjed dersom han ikke var fornøyd med sminken, eller jeg slurvet med tannpussen.

Men det var selvsagt ikke bare fryd og gammen med katten. Han ble faktisk litt småsjalu da jeg var gravid. Han skjønte at noe skulle skje snart, og stakk av da jeg gikk ut i permisjon. Vi lette febrilsk etter ham i nærområdet, hang opp lapper, etterlyste ham i avisen og kjørte byen rundt for å lete etter ham. Ukene gikk, og borte var han. Midt oppi dette fikk vi Linnea. 3 uker etter at Linnea var født, fikk vi en telefon fra en dame som mente hun hadde sett ham. Og endelig fant vi ham, langt nede i Hyggen!! Hvordan han hadde havnet der, er fremdeles et mysterium, men det viktigste var at katten var frisk, like hel og i fin form, og endelig hjemme igjen!!

Etter den utflukten holdt han seg hjemme lenge, men hadde flere langturer etter dette også. Men han kom alltid hjem igjen til slutt. Det kunne gå en uke eller to, og plutselig stod han i døren som om han aldri hadde vært noe annet sted.

De siste årene ble katten mer rolig og kosete. Han hadde en fin personlighet og han stakk aldri av lengre. Men i høst var det brått slutt. Han ble plutselig alvorlig syk, og han ble så syk at det ikke var så mye å gjøre til slutt. Vi gjorde det vi kunne, og løp rundt med intravenøs væske og våket over ham dag og natt. Dessverre ble han ikke noe bedre, responderte ikke på antibiotika eller medisiner, og vi måtte bare innse at slutten var kommet. Jeg prøve å tenke på at han hadde hatt et godt liv, hvor han fikk gjøre som han ville hele tiden, og hele tiden fått masse kjærlighet og stell. Men da vi stod der hos veterinæren og måtte ta farvel med ham, føltes det helt forferdelig. Det var en nitrist dag, og særlig siden akt gikk så fort. Fikk ingen tid til å forberede oss på hva som skulle skje. For ikke å snakke om tiden etterpå. Komme hjem til tomt hus. Ingen som hilser på lengre. Ingen mjauing, ingen som sitter på vasken lengre, eller stormer ut på kjøkkenet etter godsaker. Å rydde bort alt utstyret, vaske katteskåler for siste gang, og høre på stillheten….Nitrist!!

I vår lille familie hører det liksom med å ha en katt, så det ble fryktelig tomt og trist her uten Sfinx. Men snart flytter det inn en ny venn i huset. Denne gangen skal vi prøve oss på en ny rase, en Savannah katt. Dette er en hybridkatt – en blanding av en afrikansk serval (villkatt) og en rasekatt – gjerne en bengal. Disse blir langbente og store, hannkattene kan bli opp til 10 kg!!  Så nå er Mister M fornøyd, for en tøffere katt skal man lete lenge etter. Men størrelsen tatt i betraktning, og for å unngå at de lange bena setter seg fast i kattedøren, velger vi en hunkatt denne gangen, de blir ikke fullt så langbente og store. Vi gleder oss stort til å få liv i huset igjen, og det blir spennende å se hvor vill denne «villkatten» blir! Vi kommer aldri til å glemme Sfinx, har heldigvis masse fine bilder av ham, men vi føler oss klar til å bli kjent med en ny katt. Frøkna flytter inn i løpet av desember, i god til til å rive ned julepynten og rasere juletreet:) Vi gleder oss masse til å bli kjent med henne, og det blir vel sikkert ett og annet blogginnlegg om henne tenker jeg. Og hva skal hun hete? Vi har vel så godt som bestemt oss, men kom gjerne med forslag:))