Desembertanker

Så er den her igjen, desember. Måneden som er så proppfull av festligheter, avslutninger, julebord, fester, julemat, julepynt, julegaver og julegodis til langt oppover ørene. Om vi ikke er flinke nok til å kose oss hele året egentlig, skal det liksom koses enda mer i desember. Melis-måneden kaller jeg den. Den er liksom fullspekket med alt! Den er egentlig litt overdose av både det ene og det andre.

Men for all del – jeg skal absolutt innrømme at jeg er glad i julen, og ganske så julete av meg. Jeg elsker førjulstiden,  å pynte til jul, å se alle vinduer bli pyntet opp med lys, alle de fine juletrærne både ute og inne, jeg hører på julemusikk, elsker julemat, litt baking blir det også, og julekalender, julestrømper, julegaver og juletant og julefjas…og så er det julefilmer, jule-kino, juleteater, julekonserter, julekort, juleblomster, jule-ditt og jule-datt. Joda, jeg koser meg gløgg ihjel i store deler av desember, men mitt oppi alt dette kommer det hvert år mange andre tanker i desember som gir en viss bismak til hele opplegget.

Mens handelstanden gnir seg i hendene og store deler av verden konsentrerer seg om jul og juleforberedelser fra tidlig november, er det igjen andre som ikke ofrer dette en tanke. Mens vi her på bjerget har VM i kalenderlaging, det fineste juletreet, det stiligste interiøret, den beste julematen og de dyreste presangene, finnes det mange mennesker som har helt andre preferanser for dagen. Mens vi belmer oss i overfloden og i-landsproblemene våre, og går bananas fordi det ikke blir priskrig i butikkene i år (buhuuu altså!!), står der en enorm mengde mennesker igjen andre steder i verden som ikke har noen verdens ting.

Bombene spyes utover store byer og skaper gru og fordervelse vi ikke kan fatte. Mens de prøver å flykte blir de drept som fluer. De har ikke et trygt sted å være, de har mistet hus og hjem, kanskje de har mistet hele familien. De har ikke jobb lengre, de går ikke på skole, de har mistet alt de eier og har, og det eneste de står igjen med er livet, om de er heldig… Deres hverdag består i å overleve. Overleve bombene, snikskytterne, sult og sykdom. Jeg vet dette høres hjelpeløst klisje-aktig ut, men jeg blir helt dårlig når de nesten hver eneste dag viser reportasjer fra Aleppo og andre steder i Syria og Irak. Små barn som er begravet i ruinene etter nok et raid med tønnebomber. Døde kropper er spredd over alt. Blodet flyter, lik ligger i gatene som om det skulle være løv fra trærne. Utbombete spøkelsesbyer stiger opp fra røykskyene. Ingenting fungerer lengre. Skolene er stengt, sykehus blir bombet og ødelagt, og absolutt ALT er bare et helvete. Hvordan er det å leve under sånne forhold? Hvordan overlever man? Hvordan går dagene, nettene? Hvordan overlever de angsten? Er det i det hele tatt mulig å få noe til å fungere under sånne forhold? Hvordan blir man som menneske etter mange år i krig? Når man daglig ser død og ødeleggelse med egne øyne, hvordan motiverer man seg selv for å prøve å overleve? Hva tenker de på? Hvordan holder de ut?

Når jeg begynner å tenke sånn, blir mine egne problemer uendelig ynkelige og små. Skam og dårlig samvittighet gnager seg langt inn i skinnet. Tenk å bruke tid på å irritere seg over den lange køen inn til kjøpesentrene, eller at været er litt kjipt i dag, eller at man er uendelig lei av å ikke vite hva man skal finne på til middag. Eller når det blir krise fordi man ikke fikk trent 5 ganger denne uken, eller at man ikke rakk å gjøre alt man hadde tenkt til i dag…at vekten viser et par kilo mer enn den burde eller at neglene er i dårlig form…at man gruer seg for å vaske vinduene eller at man av og til må gjøre ting man ikke har så lyst til…Når man ser hvilke problemer andre mennesker står overfor, blir alt dette latterlige banaliteter.  Det er rett og slett kvalmende.

Jeg så en reportasje fra Jemen for noen dager siden, hvor jeg ble så dårlig etterpå at jeg faktisk fikk problemer med å sove. Hvor utsultede babyer og barn stirrer på deg med død i blikket, og tar sine siste åndedrag mens kameraet går, de dør som fluer, fordi krigen er minst like nådeløs her, men kommer helt i skyggen av det som skjer i Syria og Irak. Og så sitter vi her i vår egen lille glassboble og skal feire jul….Det ble ingen flere juleforberedelser den kvelden for å si det sånn…

Jeg skal ikke begi meg inn på diskusjonen hva som skulle vært gjort, hvem vi må hjelpe, hvem som burde gripe inn og hva den enkelte kan gjøre, men det er ikke til å stikke under en stol at det er helt for jævlig det som skjer i disse delene av verden, og at man føler seg ganske hjelpeløs og maktesløs når man ser denne elendigheten. Kriger har eksistert til alle tider, og det kommer vel til å gjøre det så lenge vi mennesker eksisterer. Konflikten i Syria virker jo endeløs, og for ikke å snakke om alle de glemte krigene. Jeg personlig får ikke gjort så mye for å stanse det, men det får meg i det minste til å tenke litt annerledes. Det får meg til å være veldig takknemlig for at jeg har det livet jeg har. Jeg tenker på hvor heldig jeg er. Jeg lever i en luksusverden, hvor det meste er på stell. Når man har levd sånn hele sitt liv, er det lett å ta ting for gitt. Jeg burde være mer takknemlig for alt det fine jeg har, og slutte å bruke energi på å fyre meg opp over banaliteter. For det meste av dette er tross alt små ting som er glemt i morgen, i motsetning til hverdagen til mange millioner mennesker som hver dag lever i et helvete.

Så med dette i bakhodet, skal jeg hver dag i desember tenke på hvor heldig jeg er, sette mer pris på alt det fine jeg har i livet og slutte å syte over bagateller!! Og det bør vel gjelde for de andre månedene i året også:)

Ha en fin førjulstid, folkens:)