Har jeg fått kreft?

Jeg har mange ganger prøvd å forestille meg hvordan jeg ville reagert dersom jeg fikk en dårlig beskjed på legekontoret. En eller annen gang vil jo bli den første. Heldigvis har jeg stort sett holdt meg frisk og skadefri hele livet, bortsett fra det som skjedde i fjor sommer, men det er en helt annen historie. Uansett – jeg har som sagt mange ganger prøvd å se scenarioet for meg. Men i 43 år har det altså stort sett gått bra, og ved siste legesjekk stod det rett og slett ganske så bra til. Med et blodtrykk på 120/80, kolesterol under 4, kondisjon som en 25 åring (faktisk!!), og alle vitaminer og mineraler innabords, og ingen skumle føflekker, hadde ikke legen mye å klage på, og jeg kunne gå fra legekontoret med hevet hode, frisk som en fisk.

Men det er klart, uroen og magefølelsen for at det kan være noe likevel dukker jo opp innimellom. Typisk for oss damer så bekymrer vi oss for det meste, også for ting som aldri skjer. Men noen ganger kommer overraskelsen som lyn fra klar himmel, og for noen uker siden fikk jeg virkelig kjenne på nervene. Ved en helt rutinemessig celleprøve sjekk hos legen, oppdaget de noe som ikke skulle være der. Å gud, nå skjer det, tenkte jeg. Nå er det min tur. Og min først tanke var selvfølgelig kreft. Det som stresset meg aller mest, var at legen mente jeg måtte få en hastetime på sykehuset for nærmere undersøkelser. Herregud, er det SÅ ille, tenkte jeg – Hastetime?? Jeg vet veldig godt at det fort kan ta både 6 og 12 mnd å få sette foten innenfor Drammen sykehus, så da ble plutselig tilbudet om hastetime en skummel trussel, og jeg ble rimelig stressa i topplokket. Den første undersøkelsen var en torsdag, og uken etter skulle jeg til Polen og holde en stor presentasjon for jobben, så det kunne ikke passe dårligere, på alle måter.

Allerede dagen etter, fredagen, fikk jeg telefon fra sykehuset at jeg hadde fått time til mandagen rett over helgen. Herregud, dette må være ille, siden jeg får komme til så fort, tenkte jeg. Gjennom helgen prøvde jeg å ikke tenke for mye på det, prøvde å ikke legge mer drama i det enn nødvendig, men som vanlig var det lettere sagt enn gjort. Jeg vekslet mellom å bagatellisere det, og tenke at det helt sikkert ikke var noe farlig, til å se for meg de verste scenarioer med kreft, cellegift og en syk, avmagret kropp med skallet hode. Man rekker å lage mange katastrofetanker på en liten helg, gitt…

Så kom mandagen, og grisenervøs troppet jeg opp på sykehuset, fra meg av angst. Undersøkelsen tok lang tid. I allefall føles det sånn når man er i en så totalt ubehagelig situasjon. Ikke mindre enn 3 leger var tilstede ved undersøkelsen. De skulle liksom være der for å støtte meg. For min del understreket de bare alvoret i situasjonen, for meg hadde det vært bedre om de ikke var der – jo flere personer, jo mer stressa og nervøs ble jeg. Da de omsider var ferdig, ble jeg satt til en samtale med legen som så svært alvorlig ut. «Vi vet ikke hva dette er, det kan være harmløst eller alvorlig, og ettersom vi ikke vet, må dette behandles som en kreftprøve.» Og der kom ordet jeg fryktet mest av alt…tenkt om jeg virkelig har kreft??

Litt i ørske gikk jeg ut av sykehuset og prøvde å samle tankene og ikke bikke over. Tross alt hadde de ikke funnet noen svulster eller klumper, så uansett må dette være i et veldig tidlig stadie, så det må da gå an å gjøre noe med det, prøvde jeg å roe meg selv ned med. Jeg ble nødt til å samle tankene mine og konsentrere meg, for like etter legeundersøkelsen måtte jeg hive meg på et fly til Warsawa for å holde et stort innlegg til våre nye kolleger i teamet jeg jobber med i Polen. Herregud, hvordan skulle jeg klare å fokusere og konsentrere meg om presentasjonen med dette andre hengende over hodet??

Når man kommer i sånne situasjoner, viser det seg at man klarer seg bedre enn ventet. Og utrolig nok – jeg klarte til slutt å sovne den kvelden og jeg klarte å ro foredraget sånn noen lunde i land. Sjefen var iallefall fornøyd og det var jo det viktigste. Straks foredraget var ferdig, tok de andre tankene over, og jeg var mildt sagt mørk til sinns da jeg kom hjem igjen til Norge langt ut på natten, og endelig kunne la alt synke inn…

De påfølgende dagene var helt forferdelig. Jeg grublet og tenkte på hva dette kunne være, og håpet selvsagt på det beste, men fryktet det verste…Med historier fra media den siste tiden om unge jenter som er blitt undersøkt og ikke tatt alvorlig, feilbehandlinger eller ingen behandling i det hele tatt før det var for sent, var jeg på nippet til å bikke over. Hver gang telefonen ringte, ble jeg helt skjelven i kroppen, selv om jeg fikk beskjed om at jeg nok neppe ville få noe svar før fredagen.

Så kom fredagen…og litt utpå dagen kom telefonen som jeg fryktet så inderlig…Nå kommer dødsdommen, tenkte jeg da de ringte fra sykehuset. Jeg gikk ut av kontoret og ut på verandaen for å være helt i fred i tilfellet det kom dårlige nyheter. Men heldigvis kunne jeg trekke et lettelsens sukk. Dette var ikke noe ondartet, ikke noe kreftceller, kun en slags symptom på en betennelse som mest sannsynlig ville gå over av seg selv. Jeg kan ikke beskrive hvor lettet jeg var da det gikk opp for meg at dette ikke var noe farlig – jeg hadde jo begynt å forberede meg på svært dårlige nyheter. Jeg kunne gå inn i helgen, lettet og takknemlig over at dette ikke var noe alvorlig, tross alt.

Denne syretesten fikk meg til å tenke over et par ting. For det første er det helt utrolig hvor mange katastrofetanker man klarer å lage på en uke. Hvor mange scenarier man klarer å bygge opp om hva skjer hvis ditt skjer og hva skjer hvis datt, scenarier som tross alt var helt unødvendig. For det andre fikk jeg meg en liten vekker – man skal ikke ta helsen sin for gitt, og tenke at man alltid vil være frisk. Det er viktig å ta vare på seg selv og helsen, uansett hvordan utgangspunktet er. Men det er ingen garanti for ikke å bli rammet av sykdom eller skader. Jeg var heldig – denne gangen også. Men jeg må innrømme at denne opplevelsen gav meg et lite spark bak. Et spark til å ikke ta hverdagen for gitt. Være glad for at man våkner opp til en ny dag, uten smerter, sykdom og skader. Være glad for at man kan gå på jobb, trene, bruke kroppen og hodet, og leve livet som før. Det er når alt det normale faller fra, og man ikke kan gjøre det man pleier å gjøre, at man merker hvor mye hverdagslivet betyr. Det gav meg et spark til å sette mer pris på livet, og slutte å sutre over bagateller og grave meg ned i dritten og bli der. Livet er for kort til å være bitter og sur eller bruke mye energi på å tenke på det man ikke får, ikke har eller ikke får til. Jeg er takknemlig og glad for det å være frisk. Man vet aldri når man ikke er det lengre….