Året begynte litt trått – det skal sies.
Hadde vel ikke sett for meg at året ikke skulle begynne med en real smell i trynet, men sånn ble det altså.
Men det var jo ingenting mot det som skulle komme senere.
At året skulle ta en så uventet vending, så jeg ikke komme.
Men det var det jo selvsagt ingen som gjorde.
Så kom det…
Viruset…
Var allerede lei av alt maset rundt det i slutten av februar, jeg.
Kunne aldri i min villeste fantasi trodd at konsekvensene skulle bli sånn…
At hele landet skulle stenges ned
Treningssentre, kino, teater og restauranter….stengt
At skolene skulle stenge
Alt liv skulle legges i koma
Unntakstilstand…i Norge…aldri vært i nærheten…
Friheten ble begrenset
Kunne ikke dra på jobb til mine kollegaer i utlandet
Kunne ikke dra hjem til Bergen og besøke mine kjære foreldre i påsken
Kunne ikke besøke venner
Burde ikke være noen andre steder enn i leiligheten
Følte meg kriminell bare ved å gå ut av døren
Den ene planen etter den andre gikk i vasken
Året da alt be avlyst
Påsketuren røk
17 mai ble avlyst – hvem hadde sett den komme?
Vårturen til Spania røk også
Sommerferien henger i en tynn tråd, og turen til Italia i høst likeså
Jeg vet at jeg ikke er alene
Jeg vet at jeg bør være takknemlig
Takknemlig over at jeg fremdeles har tak over hodet
Takknemlig for at jeg ikke har mistet jobben
For at jeg er frisk
For at alle i familien er frisk
Men jeg får det ikke til…
VM i ensomhet har tatt på
Herregud så lei jeg er av å se det samme trynet i speilet hver dag
Heldigvis har jeg god trening i å være mye alene
Klare meg selv
Jobbe alene
Trene alene
Løpe alene
Være alene
Spise alene
Sove alene
I eget selskap
Til tider befriende og bra
Til tider klaustrofobisk og panisk
Men nå er det nok!
Ensomheten gnager seg gjennom marg og bein
Alt blir bra, sier de
Alene sammen
Sammen alene
Trøstende ord for noen, men ikke for meg
Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at ensomheten skulle bli så trykkende
At et virus skulle få meg til å føle meg så lost
Sånn – nå vet du det!
Neste gang du spør meg hvordan det går – og jeg sier joda, bare bra – så vet du at jeg juger.
For det går ikke alltid bra
Det har vært utforbakke lenge nå
Jeg vil så gjerne lande, finne roen, finne en trygg havn…
Se lys i tunnelen
Komme meg på rett sti
Kjenne at jeg er på rett vei
Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at det skulle bli så vanskelig.
Men det blir bedre sies det…så jeg lever i håpet…
En virkelig ærlig bekjentgjøring Nina?