Ikke i min villeste fantasi…

Året begynte litt trått – det skal sies.

Hadde vel ikke sett for meg at året ikke skulle begynne med en real smell i trynet, men sånn ble det altså.

Men det var jo ingenting mot det som skulle komme senere.

At året skulle ta en så uventet vending, så jeg ikke komme.

Men det var det jo selvsagt ingen som gjorde.

 

Så kom det…

Viruset…

Var allerede lei av alt maset rundt det i slutten av februar, jeg.

Kunne aldri i min villeste fantasi trodd at konsekvensene skulle bli sånn…

At hele landet skulle stenges ned

Treningssentre, kino, teater og restauranter….stengt

At skolene skulle stenge

Alt liv skulle legges i koma

Unntakstilstand…i Norge…aldri vært i nærheten…

Friheten ble begrenset

Kunne ikke dra på jobb til mine kollegaer i utlandet

Kunne ikke dra hjem til Bergen og besøke mine kjære foreldre i påsken

Kunne ikke besøke venner

Burde ikke være noen andre steder enn i leiligheten

Følte meg kriminell bare ved å gå ut av døren

Den ene planen etter den andre gikk i vasken

Året da alt be avlyst

Påsketuren røk

17 mai ble avlyst – hvem hadde sett den komme?

Vårturen til Spania røk også

Sommerferien henger i en tynn tråd, og turen til Italia i høst likeså

Jeg vet at jeg ikke er alene

Jeg vet at jeg bør være takknemlig

Takknemlig over at jeg fremdeles har tak over hodet

Takknemlig for at jeg ikke har mistet jobben

For at jeg er frisk

For at alle i familien er frisk

Men jeg får det ikke til…

 

VM i ensomhet har tatt på

Herregud så lei jeg er av å se det samme trynet  i speilet hver dag

Heldigvis har jeg god trening i å være mye alene

Klare meg selv

Jobbe alene

Trene alene

Løpe alene

Være alene

Spise alene

Sove alene

I eget selskap

Til tider befriende og bra

Til tider klaustrofobisk og panisk

Men nå er det nok!

Ensomheten gnager seg gjennom marg og bein

Alt blir bra, sier de

Alene sammen

Sammen alene

Trøstende ord for noen, men ikke for meg

Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at ensomheten skulle bli så trykkende

At et virus skulle få meg til å føle meg så lost

Sånn – nå vet du det!

Neste gang du spør meg hvordan det går – og jeg sier joda, bare bra  – så vet du at jeg juger.

For det går ikke alltid bra

Det har vært utforbakke lenge nå

Jeg vil så gjerne lande, finne roen, finne en trygg havn…

Se lys i tunnelen

Komme meg på rett sti

Kjenne at jeg er på rett vei

Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at det skulle bli så vanskelig.

Men det blir bedre sies det…så jeg lever i håpet…